Noen historier fra å øve ute

En dag tidlig i mai forrige år, bestemte jeg meg helhjertet for at jeg ville gå ut og gjøre øvelsene hver dag på Copley Plass, uansett regn eller sol. Siden denne dagen har det skjedd en del episoder som jeg vil gjerne dele med dere i dag.

Jeg husker fremdeles den første dagen jeg gikk ut for å gjøre øvelsene. Det føltes bare så fantastisk å øve ute, at jeg følte at det var ingenting som kunne stoppe meg fra å komme hver dag.

Andre dagen jeg gikk ut for å øve, følte jeg virkelig at jeg sto her og gjorde øvelsene og gjorde eksakt det som mine medutøvere i Kina må lide for retten til. Dette er eksakt det miljø vi alle jobber hardt for å få tilbake, et miljø hvor man har mulighet til å øve og kultivere åpent. Jeg følte at å øve ute på en måte er å ikke godta forfølgelsen. Dette var første gangen jeg kunne huske at jeg følte meg så nær medutøvere i Kina, og jeg følte virkelig at vi alle er en kropp denne morgen.

En morgen tidlig i juni våknet jeg sent, og jeg vurderte om jeg fremdeles skulle gå ut å øve eller ikke. Etter en liten stund bestemte jeg meg for å gå ut, selv om det bare ble for én øvelse. Jeg skulle gå ut og gjøre øvelsene hver dag slik jeg hadde lovet meg selv. Etter at jeg kom til øvelsesplassen la jeg merke til at en busslast med kinesiske turister nettopp hadde kommet, de holdt på å fotografere. Jeg var litt reservert mot å kontakte de først. Etter hvert bestemte jeg meg for å gå til et eldre par og spurte dem om de ville at jeg skulle hjelpe dem med å ta et bilde for de. De aksepterte med glede, og jeg prøvde å gjøre det beste jeg kunne for å ta bildet fra best vinkel. Etterpå ga jeg dem en kinesisk nyhetsavis ”Qingliu”, de så på avisen et øyeblikk og deretter på meg. Jeg sa til dem ”den er for dere”. De tok i mot avisen med et smil og takket meg, og gikk så til bussen.

Jeg satte på musikken og la noen blå brosjyrer foran meg, så startet jeg den første øvelsen. Etter den første øvelsen åpnet jeg øynene mine og så at alle brosjyrene hadde blåst bort. Det var på tide å gå på jobben uansett, så jeg samlet opp brosjyrene og pakket sammen. Etter hvert som jeg tok opp hver brosjyre, tilbød jeg dem til folk som gikk forbi. Alle smilte og tok i mot brosjyren med glede.

En mann gikk til og med bort til meg og spurte om han kunne få en. Han spurte: ”Er det Falun Gong?” Jeg var litt overrasket og sa: ”Ja, det er Falun Gong. Jeg øver her hver morgen.” Han sa: ”Jeg vet, jeg ser deg hver morgen.” Han fortalte meg videre at en gang da han så på at jeg gjorde øvelsene, så spurte noen hva jeg øvde, om det var Taichi. Han forklarte dem at ”Nei, det er Falun Gong.” Han fortalte personen om forfølgelsen i Kina og at denne personen burde gå til Boston Common Park for å få mer informasjon.

Jeg var veldig takknemlig for at han viste om fakta, og fortalte han om utøvere i Boston som har vært i parken hver lørdag de siste årene, til og med gjennom hele vinteren. Han var veldig rørt og lovet at han skulle fortelle flere mennesker om Falun Gong.

An annen morgen i juli da jeg ankom til Copley plass, så jeg en WBZ-TV bil parkert på fortauet mens de filmet noe. Jeg bestemte meg for å plassere meg selv midt i parken, med et lite håp om at de kunne se meg. Under øvingen tømte jeg tankene mine og jeg visste at jeg ikke skulle fokusere på om de ville legge merke til meg eller ikke. Etter en halv time hørte jeg at de pakket sammen. Jeg bestemte at jeg kunne gjøre ferdig øvingene senere og ikke kunne miste denne muligheten til å forklare fakta til dem. Jeg eliminerte alle tanker om å ønske noen ting fra dem, og holdt fast i mitt hjerte at jeg bare ville at de skulle vite fakta. Jeg løp til bilen min, fant et eksemplar av Menneskerettighetsrapporten 2003 og et par brosjyrer. De var allerede i bilen og klare til å dra da jeg gikk bort til dem. En mann rullet ned vinduet da jeg kom bort til dem.

Jeg sa: ”Jeg vet ikke om dere så meg, men jeg gjorte en meditasjon metode som kalles ’Falun Gong’.” Han sa: ”Jo, vi så deg. Faktisk har vi sendt deg på lufta tre ganger.” Samtalen vår tok av fra der og jeg fortsatte å fortelle dem om hvordan utøvere i Kina blir forfulgt fordi de gjør eksakt det samme som jeg. De var veldig interessert, ikke bare i å høre om forfølgelsen i Kina, de ville også lære øvelsene selv. Vi utvekslet kontaktinformasjon, og har holdt kontakt siden.

Så var det en morgen i slutten av september da jeg gjorte de stående øvelsene. Under den tredje øvelsen, hørte jeg en ung jentes stemme som hvisket noe bak meg. Noen sekunder etter, følte jeg noe veldig lett på min venstre fot. Så ble stemmen borte. Jeg åpnet ikke øyene mine og gjorte ferdig den tredje øvelsen. Etter øvelsen var jeg nysgjerrig og så ned på foten. Til min overraskelse var det to små rosa blomster plassert på min venstre fot. Jeg visste at de blomstene ikke virkelig var til meg, men det var den personen som la blomstene der som hadde sett noe vakkert i Dafa. Jeg hadde en så god følelse som kom ut fra dypt inni meg, og jeg takket Mesteren for å redde et hvert liv.

En annen morgen etter at jeg hadde lagt ned sittematten og satt på musikken, så gikk jeg bort for å kaste en hvit papirpose som lå henslengt på gresset. En dame kom bort til meg og la hånden sin lett på armen min, hun sa: ”Jeg må si deg at jeg ser deg gjøre øvelsene hver morgen. Bare ved å se på deg øker min oppmerksomhet, det inspirerer meg virkelig å se på deg.”

Egentlig, til og med mine kollegaer kan si meg om jeg har gjort øvelsene på morgenen eller ikke. Når jeg øver bra, så hjelper det meg virkelig i å innta en positiv holdning for dagen.

Jeg har nevnt kinesiske turister tidligere. Det er faktisk mange turistbusser som stopper ved Copley plassen for å ta bilder.

En morgen i oktober så kom en turistbuss full av kinesere mens jeg øvde. Min første tanke var, ”ville det ikke være bedre om de så at jeg var her genuint for å øve?” Jeg tenkte at ”antagelig har utøvere prøvd å gi de materiale før.” Men så dukket ”gå ikke glipp av en eneste mulighet” opp i tankene mine.

Jeg gikk bort til et ungt par og tilbød meg å ta et bilde for de. ”Ja, ja” sa de. Etterpå bød jeg dem en kinesisk brosjyre og VCD, de smilte, så på materialet og sa: ”Oh, du vil at flere mennesker skal vite om hva som skjer. Takk!”

Nå var de fleste av turistene på bussen. Jeg gikk over til bussen og ventet på at guiden skulle gjøre seg ferdig med å svare på spørsmål fra gruppen. Så bød jeg ham brosjyre og VCD. Han sa: ”Det er OK. Takk. Jeg ser deg her hver helg.” Vi hadde en kort men hyggelig samtale og ga hverandre en varm håndhilsen da vi skulle si ha det.

Likevel, historien om denne turistguiden sluttet ikke der. Selv om han så meg øve her hver uke, så hadde han fremdeles noen misforståelser om Falun Gong. Akkurat som Mesteren hadde svart i den nylige USA Vest Fa konferansen: ”Å vise øvelsene kan fremvise en viss effekt. Alt du gjør kan ha en viss positiv effekt. Men, hvis du ikke forteller om fakta, ikke er spesifikk, og bare gjør øvelsene, så vil du ikke kunne løse de mange forvirrete saker som er i menneskenes tanker for tiden.”

Så, neste uke dukket det opp en mulighet for å kunne rette opp dette. Guiden kom bort til meg for å si hallo da jeg fremdeles gjorde sittende meditasjon. Han spurte meg om det jeg gjør virker. Han sa at noen ganger spør turistene ham hva jeg holder på med. Han kunne bare fortelle at det var en slags qigong. Takk og pris, jeg hadde muligheten til å forklare fakta til han mer dypt.

Høsten var over, det ble kaldere og kaldere i lufta, til og med turistbussene hadde sluttet å komme for vinteren. Men fremdeles var jeg fast bestemt på å prøve å gjøre mitt beste for å fortsette øvingen. En søndags morgen, etter at jeg var ferdig med den sittende meditasjonen, snudde jeg meg for å ta på skoene. Mens jeg snudde meg, så jeg et par kvinnehansker, og de var ikke mine. Jeg så nærmere etter, og skjønte at det var en dame som ga sine egne hansker til meg. Egentlig var det ikke så kaldt den morgenen, men jeg ble rørt av hennes gode hjerte. Hanskene var egentlig for store for mine hender, men jeg brukte de i de neste par ukene, jeg brukte de for å ta i mot hennes snillhet.

En vintermorgen så var det omtrent 20 minusgrader, justert for vinden. Jeg pakket meg inn i min blå fleecelue, ett langt ullskjerf som dekket min nese og munn, en lang svart kåpe og et par tykke hansker og bestemte meg for å utfordre kulden. Jeg øvde en time, det var veldig fredelig. Jeg sto opp og skyndte meg til bilen siden det virkelig var kaldt ute. Da jeg var i bilen og i ferd med å kjøre til arbeid, så la jeg merke til at WBZ nyhetsbilen var parkert på den andre siden av gata. Jeg parkerte foran de for å hilse på, mens jeg gikk mot sjåførsiden, rullet kameramannen ned vinduet sitt. Det var de to samme kameramennene som jeg hadde møtt for noen måneder siden. Han rakte ut hånden sin og berørte det høyre kinnet mitt, og sa: ”Du er modig.” Kameramannen som satt på andre siden ropte at han hadde meg i kameraet igjen. Jeg smilte og oppriktig takket dem. Egentlig følte jeg meg varm under hele den timens meditasjon, det var det halve minuttet på vei tilbake til bilen at jeg følte det som jeg skulle bli til en istapp.

Det som var interessant var at neste morgen, ringte en utøver meg. Han sa at han kunne fortelle hva jeg hadde hatt på meg, men han hadde ikke vært ute av huset sitt engang. Han spurte meg om å gjette hvordan han kunne vite det. Så naturligvis gjettet jeg at han så nyhetene på lokal-TV. Det viste seg at de til slutt hadde brukt bildene på vær-kanalen for helgen.

Ved et annet tilfelle rett etter en langhelg, mens jeg kjørte til Boston så kjente jeg igjen et par jenter fra ”City Year”, de ventet på bussen ikke langt fra huset mitt. ”City Year” er en gruppe unge voksne som jobber på barneskolene for å fremme gode verdier, og de gjør også noen ganger morgenøvelser ute. Jeg kjørte bort til dem og tilbød meg å kjøre dem til Copley plass. De kjente meg igjen, og etter at de satte seg inn i bilen, sa en av jentene ivrig: ”Jeg snakket nettopp om deg i helgen i New Hampshire.” Jeg var skikkelig overrasket over å høre det hun sa. Hun sa: ”Hver dag ser jeg deg gjøre øvelsene her ute. Du er virkelig fabelaktig.” Jeg sa til dem at de også var utrolige ved at de også gjør øvelse ute i det kalde været. Så sa hun: ”Ikke tale om, vi klaget når vi var ute, men du er så fredlig.” Da tok jeg muligheten til å fortelle dem om Dafa og forfølgelsen. Egentlig, mens jeg holder på å skrive denne erfaringsberettelsen, så forstår jeg hvor mye Mesteren har støttet meg... Jeg husker hvordan jeg virkelig følte meg dårlig fordi jeg ikke var flittig nok... Jeg mener, hvor mange mennesker har egentlig brukt ordet ”fabelaktig.”

For det meste synes jeg at disse historiene er ganske ubetydelige sammenlignet med hva våre medutøvere i Kina erfarer, og de viktige oppgaver og ansvar som alle Dafa disipler bærer. Men å øve ute daglig, ut i fra min forståelse er også en måte å verifisere Fa på. Når folk ser at Dafa disipler er så fast bestemt på å praktisere Dafa, tror jeg at de vil forstå at det kommer fra kraften til Dafa.

Så når været blir bedre kan forhåpentlig flere av oss finne litt tid til å øve ute og la folk se at Dafa disipler blomstrer overalt.

Her vil jeg også gjerne ta muligheten til å uttrykke min oppriktige takknemlighet til hver eneste utøver som har vært i Chinatown og Boston Commons hver uke i de siste årene. Det er så mange mennesker jeg snakker med som vet at dere er der. Bare for å gi ett eksempel, til og med generalkonsulen fra det tyske konsulatet vet sannheten fordi dere har vært der.

Til slutt, vil jeg takke hver og en av dere. Det er virkelig en ære å kultivere sammen med dere.

Takk Mester, for en slik verdifull mulighet.